Bergen Triathlon 2010
Yngvar Udø med finisher-t-skjorta fra BTC-2010
I år arrangerte Bergen Triathlon Club sitt 3. ironman-arrangement. Tidligere har vi svømt i Bergens skjærgård, syklet til Voss, og der gjennomført siste maratondistanse. I år hadde de valgt en mer konsentrert utgave hvor alt foregikk på den idylliske øya Askøy. Øya ligger vest i havet og er omtrent den ytterste nøgne ø før man kommer til Canada...........
De har et stort og flott miljø for triathlon i Bergen, noe som også gjenspeilet seg i årets konkurranse. Det var svært mange frivillige involvert i matstasjoner, trafikkdirigering og sekreteriat. Og alle som en var de i perlehumør og fulle av iver etter å heie på oss deltakere. Man følte det nærmest som om man var alene om å utmerke seg med en usedvanlig flott gjennomføring. Det var gøy fra start til mål takket være arrangørene.
I tillegg hadde de også tenkt på egne, praktiske løsninger. F.eks ved maraton-etappen, som var en 10,55 km lang sløyfe som ble løpt 4 ganger, ble vi tildelt et armbånd for hver runde. Dermed kunne man følge med på de andre og se hvor langt de var kommet. Etter første runde fikk man fargen gul, etter andre runde fargen grønn, og etter tredje runde (altså på siste runden) fikk vi sort. Og det var ganske ok å følge med på armbåndene til de andre man passerte/evnt. som passerte meg.
Svømmingen ble lagt til et ferskvann da det viste seg at sjøvannet bare var 10 grader over frysepunktet. I ferskvannet var det 15 grader. Der var det en trekant-bane som skulle svømmes to ganger. Hele dagen blåste det kuling fra nord, noe som gjorde at det var store bølger helt i sydenden av svømmebanen.
Syklingen var i en løype som gikk fra Kollevågen til Herdla (nordpunktet på Askøy) og tilbake. 22,25km en vei, altså 45 km pr runde. Fire ganger skulle det altså sykles denne runden. Løypeprofilen var som en avtegning av ei stikksag. Her var det ingen flate partier, men typisk kystterreng. Bakkene hadde en høydeforskjell/stigning på max 50 meter vertikalt. Men det krevde en del giring. Det var ingen lange og flate partier.
I kulingen var det imidlertid en grassat motvind opp til runding, og en grassat medvind tilbake. Mange slet i vinden, men det var ingen uhell bortsett fra enkelte punkteringer. Det er svært naturskjønt på øya, og med den vinden som hersket denne dagen, ble det ekstra vilt å sykle like i vannkanten. På nordsiden av øya var faktisk vannkanten på begge sider av veien. Har aldri vært på disse kanter tidligere, men jeg må si at det frister å komme tilbake dit. Det er litt ok å være så nær det åpne havet ut mot Island.
Etter disse fire rundene på sykkelen var det 5,25km ut til øyas vestpunkt og tilbake. Også her måtte man løpe fire av disse rundene før man hadde en full maraton, 42 km. Vinden var her fra siden, fra høyre på vei ut, og fra venstre på vei tilbake. Det var så hissige kast i vinden at man ble oversprøytet av sjøvann fra bølgene som slo mot land, og deretter ble kastet innover land. En gang holdt jeg på å snuble i mine egne ben etter at det ene benet blåste inn i det andre mens jeg løp!
Målgangen var på idylliske Kollevågen, et utrolig lekkert friområde hvor det bl.a var en stor pavljong med grill/ildsted midt i bygget.
Om morgenen på lørdag den 19. juni gikk starten kl 0630. Det var 7 grader i skyggen og vind av kuling styrke. Det føltes nærmest som om vannet var varmt da vi hoppet uti 15 graders vann. Jeg fant aldri noen god flyt i de store bølgene, og måtte nøye meg med brystsvømming etter som tiden gikk. På den måten kunne jeg beregne innpustene ettersom jeg så hvordan bølgene rullet imot meg. I tillegg kunne jeg holde en stø kurs mot de gule seilene som var satt opp på land, for at vi skulle ha et punkt å navigere mot. Jeg er ikke vant til å bryst-svømme på så lange distanser som 3800 meter, og jeg ble etterhvert trett i bena. Til slutt brukte jeg 1t30min på svømmingen.
Vel oppe på land kjente jeg tidlig at svømmingen hadde tært på underekstremitetene mine. Syklingen virket tung fra første stavtak, og det hjalp heller ikke at første del var i motvinden opp mot Herdla. Før konkurransen hadde jeg bestemt meg for å holde igjen på sykkeletappen, og spare på kreftene mine. Hadde regnet med at syklingen var min sterkeste etappe, og hadde således "råd" til å holde litt igjen. Men det var tungt å bare sykle på 3.giret i motvinden.
Annderledes ble det etter rundingen. Jeg blåste nedover mot Kollevågen i et utrolig tempo, og enkelte ganger måtte jeg bruke bremsene i noen krappe svinger...... Men det var psykisk tungt. Hele sykkeletappen var jeg tung i bena, og jeg følte at jeg syklet sakte. Med vilje hadde jeg ikke hverken computer eller klokke med meg. Så jeg hadde ingen referanser på tempoet. Sykkeletappen gikk unna på 6t10min. Jeg vekslet som nr 6. Det var totalt 111 som startet.
Så var det løping. Mitt livs allestedsnærværende mareritt. Bortsett fra Norseman 2007 har jeg som regel alltid måttet spasere store deler av maraton-etappene. Og alltid har jeg hatt en drøm om å kunne løpe til mål. Slik skulle det bli denne gangen. Men det føltes ikke slik da jeg startet med løpingen. Bena var stive som bare det, og det kostet mye krefter å bare spasere opp den første bakken.
Men det skulle vise seg at bena mine krevde en liten stund til å venne seg til den nye bevegelsen. Etter å ha forsøkt å småløpe gikk det bedre og bedre. Det var matstasjoner for hver 2-3 km, og jeg forsynte meg ved hver passering av en slik stasjon. Bortsett fra en. Da hadde jeg løpt ca 10 km, og like etterpå kjente jeg den velkjente kvalmen. Spyttet rant ut av munnen uten at jeg hadde evne/vilje til å stanse det, og jeg ble svært slapp. Transetilstanden som jeg var så kjent med! Ved neste matstasjon drakk jeg tre glass med vann/Cola/sportsdrikk. Like etterpå var kvalmen og trettheten forsvunnet, og jeg kunne glad (!!) løpe videre. Etter dette arbeidsuhellet gikk det bare bedre og bedre, og siste mila løp jeg på 50 minutter. Maratonen gikk unna på , i min målestokk, utrolige 4t40min.
Jeg endte som nr 11 på tiden 12t30min. Jeg var så lettet over at jeg hadde kommet ovenpå i maraton-etappen at jeg hadde lyst til å gråte. Men jeg fikk det ikke til. Jeg var for glad og lettet. Endelig, etter 5 år hadde jeg fått den gode følelsen på en ironman-distanse, med en stigene form både fysisk og psykisk. Hadde nesten gitt dette opp, men endelig følte jeg meg som en ironman!
I denne rusen er det lett å takke arrangørene, Bergen Triathlon Club. I lys av andre triathlon-konkurranser jeg kjenner til, er det ikke tvil om at de har en utrolig kapasitet og innsikt i slike arrangementer. Det hjelper selvsagt at Jan Wilhelm Werner (7 ganger Black-finisher Norseman) ledet an i arrangementet. Men uten alle de 10-talls gode hjelperne hadde ikke dette blitt det flotte arrangementet det ble.
Kan varmt anbefale Bergens konkurranser senere. For de som er sykelig interesserte ligger resultater, og etterhver også bilder, på www.bv3.no.
Ellers gleder jeg meg til å se hvordan de grønne kommer seg fra Odda til Bø. De av dere som skal delta må ha så mye lykke til. Tenker på dere den dagen dere sykler, og håper at dere klarer dere gjennom hele distansen uten uhell.
YU